torsdag 18. august 2011

Hmm?

I disse valgtider blir det jo viktig for mange å komme med et utfyllende partiprogram. Eg kommer med en kortversjon, der eg tar opp noen aktuelle spørsmål i Elisabeths hverdagsliv. Det kan jo kalles et partiprogram, men hvem som er på parti med hvem, hva som er programmet og hvordan disse to skal settes sammen blir uavklarte spørsmål. Kanskje vi heller skal kalle det en liste. En hverdagslivliste. Uansett, her e det altså bare til å holde seg fast og følge med på de viktige og veloverveide konfliktområdene som her tas opp.(""""""")
Spørsmål nr 1: I hvilke situasjoner e det legitimt å gå med hodelykt? E det noe som det går an å lage mote av, det e jo unektelig praktisk.Eg har en hodelykt som eg egentlig stadig vekk kunne tenkt meg å ta på, eg e jo litt urolig for mørket, men så har eg liksom ikkje frimodighet til det. Snodig? Kanskje det kunne vært en del av hårmoten, istedenfor pannelugg. Eller, det minner kanskje mer om en hår bøyle. Her e ikkje ideen ferdig utviklet, men budskapet e forhåpentligvis klart: Ja til mer hodelykt! (Ånei, no e det jo typisk at eg blir satt opp på en eller annen liste i kommunevalget. Når man engasjerer seg i viktige saker og ikke minst kommer med kule slogens som ovenfor, begynner de fort å mase. Å, det blir så mye!)

Spørsmål nr 2: Går det an å bli lei av oboy? Eg tror ikkje det. Eg har egentlig alltid lyst på det eg. Det
te ble et kort spørsmål, med et enkelt svar: Nei, det går ikkje an..

Spørsmål nr 3: Bør det være sånn at man enten sjekker sykkelbuksene sine jevnlig for slitasje i baken eller velger å ha bokser under, eller skal det være fri flyt. Grunnen til at eg stiller dette spørsmålet bunner i dagens sykkeltur hjem fra jobb. Der syklet eg bak en mann og fikk plutselig øye på ting som det kanskje ikkje var meningen at eg skulle se.Her kan man jo spørre seg: Så hon ekstra godt etter? Eg syns det blir dumt å komme med sånne anklager (HEIDI:-), og eg må jo og påpeke at eg kaster stein i glasshus, eg har jo sjøl syklet fra Fana til Fyllingsdalen med helt gjennomsiktig bukse, men det blir liksom noe annet, fordi.. det skjedde ikkje i dag, og vi kan la fortid være fortid. Mine øyne har jo sett verre ting enn dette, så eg lot meg ikkje støte, det var bare forfriskende, men det e kanskje lurt å sjekke fra tid til annen: E buksen min gjennomsiktig? I så fall kan man ta noe under, just in caises..

Spørsmål nr 4: Hvis eg hadde øvd 12 timer hver dag i et år, kunne eg då blitt en grasiøs danser før eg var 30? Noen av dokkar vil nok tenke nei, kanskje spesielt de av dokkar som har vært vitne til bryllupsvidioen til Heidi og Pekki, der meg og Jon danser vals på en måte som ikkje kan kalles grasiøs. Men til dokkar vil eg si dette: Den filmen e helt tydelig blitt fikset med. Eg opplever at eg e blitt krympet ned til en liten dverg, og eg setter ikkje pris på det. I tilleg syns eg at det var mistenkelig at farten var så forskjellig på oss og de ved siden av oss, eg tror vi spilles av i saktefilm, mens de andre blir spolt fremover. Eg vet jo at Morten kan sakene sine, så dette blir et urettferdig utgangspunkt for vurdering av spørsmålet:-) TENK å kunne danse! Tenk å være et elegant og dansende menneske! Det skulle eg gjerne vært..

Ja, det var vel det..

mandag 8. august 2011

Tanker

Eg tror eg må dele noen tanker med dokkar etter en flott helg i Haugesund. Denne gangen handler det om misjon, der eg må starte med noen stikkord hva Elisabeth Ludvigsen angår. Eg elsker byen min, den vakre byen blant de syv fjell, der eg kan sitte hele dagen og høre på Jan Eggums viser, snakke på min egen dialekt med folk som forstår meg. Etter videregående bestemte eg meg for å slå meg helt løs og rett og slett forflytte meg utenfor kommunegrensene. Eg hadde selvsagt kvaler og søvnløse netter før eg skulle ta den lange bilturen til folkehøyskolen på Frekhaug, og de fortsatte da eg skulle bo et år på en øy langt ute ved havet der ingen skulle tru at nokon kunne bu (Øygarden).
Eg liker det kjente, eg liker å vite ka som kommer. Når eg skal se en film, vil eg helst se en eg har sett før, når eg skal lese en bok skal eg i alle fall ha lest halve før. Eg vil for å sitere Eggum gjerne ha sett det før, gjort det før, hørt det før, følt det før, sagt det før, tenkt det før, eg vil gjerne ha vært der før. Eg syns forandring smerter, og gresset e grønnest der det begynner å bli gult og nedtrakket fordi eg har teltet der så mange ganger. (Det var da voldsomt til biledbruk, Elisabeth, ro deg ned.)
Så, her e altså mitt utgangspunkt, og det e nok åpenbart for alle at det e rom for å strekkes. Denne helgen har eg vært på en fantastisk, utfordrende konferanse som handlet om misjon. Det handlet om å krysse grenser, gå inn i det ukjente, handle på det Gud har kalt oss til, det som e om å gjøre disipler blant alle jordens folkeslag. Det som e at alle folkeslag en dag skal stå for tronen og rope ære til lammet som ble slaktet, lammet som alene e verdig.
Eg blir helt overveldet når eg tenker på storheten av det oppdraget som er blitt gitt oss, og eg blir inspirert av å høre og lese om folk som har gått foran oss og banet veien. Jesus sendte ut tolv menn. Tolv ble til tre tusen, som igjen spredte seg ut til all jorden på grunn av forfølgelse. (Syns dokkar den versjonene var litt forkortet og forenklet?:-)
Hans Nielsen Hauge var en mann. Vi ser fortsatt sporene av hans ti år lange misjonsferd i landet vårt. (Eg tipper han hadde gode folk rundt seg.)
John Knox fikk være med å forandre et helt land, trolig fordi han hadde mottatt en bit av Guds hjerte og Guds brann for et land i forfall. Folk hørte han be ”Gud, gi meg Skottland, eller så dør jeg”. Gud kan gjøre enorme ting med et villig og mykt hjerte.
I Tyskland kan vi høre om Herrnhutene (det høres egentlig ut som et ord eg har funnet på, men de ble visst nok kalt det) som hadde et bønnemøte som varte i hundre år, og det fikk enorme ringvirkninger. Utfra en enkel manns overgivelse sprang det ut en bevegelse av misjonærer som reise til store deler av verden for å gi videre det de hadde fått. Flagget de bar var og e en dyp og ransakende sannhet: ”May the Lamb that was slain receive the reward of His suffering.” Med dette som drivkraft solgte mennesker seg som slaver til steder der de visste at de aldri kom tilbake, fordi de hadde noe som var dypere, rikere og viktigere enn livet selv: Jesus Kristus. Og deres oppdrag var ikkje bare å fortelle det videre, men å leve det videre, ja, kanskje til og med dø det videre til folkeslagene. Dette for at lammet skulle motta gevinsten av lidelsen, for at de vestindiske øyer skulle få være med å rope ære foran Guds trone en dag.
Abraham, Isaks og Jakobs Gud, historiens Gud, den Gud som ikkje gjør forskjell på folk, min Gud: Han e den samme! Gud har ikkje forandret seg.. Han VIL at alle mennesker skal bli frelst, han VIL at alle folkeslag skal bli frelst. Han e ikkje en stammegud for meg og min familie, han e ALLES GUD.
Ka gjør eg med dette? Eg kjenner at det e utfordrende å forholde seg til disse tingene, og eg tror ikkje at eg skal hoppe på første fly til Papanuginea (garantert skrivefeil, umulig å unngå). Men eg tror eg må ta Guds hjerte for folkeslagene med i min hverdagstro. For eg e kalt, og eg tror eg e kalt til å krysse grenser som oppleves ubehagelige for meg. Kanskje ikkje landegrenser (eller kanskje nettopp det), men eg tror uansett at det e noe for meg og for oss alle i dette bildet, noe som krever at eg tar noen steg ut av det trygge som eg liker så godt.
Dette verset fra Esekiel 34 gnagde i meg hele helgen: ”Men det er ingen som spør, ingen som leter etter dem.” Guds hjerte banker for de som ingen leiter etter..

For at lammet som ble slaktet skal motta gevinsten for hans lidelse. Å Gud, kom med ditt hjerte, som vil søke og frelse de fortapte!


Sorry, dette ble veldig langt. Hvis dokkar e som meg, leser dokkar bare halvparten, i alle fall hvis dokkar ikkje har lest det før . I så fall e det helt ok.

onsdag 3. august 2011

Turer og sånn

Då var ferien over for denne gang, og eg e tilbake med den herlige gjengen i barnehagen. Eg ler masse hver dag i barnehagen, og i dag var intet unntak. Eg ler av gutter (eller spesielt en gutt) som i en alder av tre år, allerede må forholde seg til livets virkelighet: Jenter vil forpliktelse, skremmende men sant. Man kan ikkje nødvendigvis drive med lettsindig båtlek eller herjing i rusjebanen når en bestemt frøken vil det annerledes, sånn e livet min sjarmerende venn!Noen hemmeligheter avsløres tidlig.. Då får vi heller vente med andre av livets store byrder, som at hus egentlig ikkje bør bygges på sand, eller at rosiner egentlig ikkje smaker godt i det hele tatt. Eller at dyr e et uromoment, mer enn en koselig greie..

Eg har vært på flere trivelige turer i løpet av den siste uken, så det e vel bare til å sette igang:Meg, Eivind, Ingjerd, Pekki, Heidi og Marihønen var på et av de vakreste stedene på jord, eller iallefall e det på topp 20-listen: Skolehuset på Rødland! Utsikt, gøye folk, badmington, vollyball, speiderpatruljen (med en noe kjepphøy frøken Våge:-) og ikkje minst "ring meg" i ørene. selv om Ingjerd har fart litt med løgn hva slektskap angår, og selv om eg ikkje har hørt en dritt siden sist e det fortsatt årets sommerlåt.
Og bare for å slå det fast, så tror eg egentlig at Mari syns eg e grei, hon e bare litt redd for MØRKET;-)

På søndag fikk eg overvære en super båttur, der vi riktignok hadde glemt reddningsvester og steikepanne, men vi hadde husket ting som gitar, badetøy og pannekakerøre. Noen av oss badet fem ganger, andre en gang, og andre igjen badet av praktiske årsaker, med noe så primitivt som "eg må bli rein" som motivasjon. Her e det uenigheter rundt grad av måloppnåelse. Eg mener den e 100%.
Uansett, det var solnedgang, piker, dans og sang,blikkstille vann, sjø og magi. Det eneste som manglet var deg og meg, kjærlighet og en eller annen alkoholholdig drikk (og med denne referansen skjønner eg at eg e blitt for trøtt til å fortsette:-)Takk for en storartet tur Ingjerd, Ingrid, Kristine og Knut Egil!

Då e det bare for meg å legge hoden på puten i denne skranglete etasjesengen, lukke øynene, be og håpe på at eg våkner opp like hel i morgen tidlig (i så fall e det kun snakk om flaks:-).