onsdag 18. mai 2011

17.mai er jeg så glad i!

Det blir på sin plass å begynne med å si vel overstått grunnlovsdag! Eg hadde som vanlig problemer med å sove natt til i går, grunnet spenning og sommerfugler i magen. (Det kan og ha vært sein kaffe kvelden før, ikkje så lett å si..) Uansett, ka e bedre? God frokost med supre folk, stryking av ymse slag og av ymse kvalitet (du var en usannsynlig sjarmerende, rampete og litt krøllete bunadversjon av deg sjølv kjære søster, i love it:-) Her er det bare til å fortsette: Festkledde folk i gatene, god stemning, flagg, fellesskap, nasjonalsang, tog, fine ungdommer på lasteplanet, Eirik som danser, Amund som prøver å synge riktig tekst uten sangark, aggregat som er tomt for... olje? Bensin? Noe i den dur..
Hvilke andre dager er det at man kan rope et impulsivt HURRA i gaten og komme unna med det? (Noen kverulanter vil sikkert påpeke at hurraropene også på denne dagen kan tendere mot å være framprovosert, men då syns eg dokkar e vanskelige.. Ta det til deg Øystein:-)
Eg syns egentlig det ble litt for lite hurrarop i år. Hvorfor er det bare tregangen som får være med i 17. mai toget? Vi kunne jo gjort litt stas på hele gangetabellen på en dag som denne. Kanskje heist gangesertifikatet opp på et ørlite flagg og tatt med oss, også hatt noen sånne 6x8 og 9x9 hurra for 17. mai. På mange måter tenker eg at tretallet får nok oppmerksomhet andre steder og på andre dager, og at akkurat det tallet skulle holdt seg litt i bakgrunnen en dag i året. Det presser seg jo frem over alt: Vi teller til tre, vi har tre små kinesere, tresko, trestubbe- kort sagt (eller, det kan kanskje diskuteres), la andre slippe til! Det kan jo her spekuleres i hvilket tall man da skulle valgt ut, som et slags hederstall. For meg vil jo selvsagt 23 være nærliggende, men andre har jo andre preferanser, så her må vi selvsagt inn med en 17. mai-konkurranse. I den anledning vil eg gjerne gratulere Eirik med en flott seier av tegnekonkurransen i Langevågen-95 (eller noe..), der han fikk tegningen sin på fanen. Vi tar en 4x7 hurra for dette..

No ser eg at tiden løper fra meg her, og eg har ikkje en gang komt inn på 17. mai-moro på Kirkevoll skole, rømmegrøt i Fana, Øystein bursdagsbarn og grilling og trivelig selskap i Møllendalsveien.
Som dokkar ser kunne listen kunne blitt til en hel bok. Spørsmålet presser seg frem helt på tampen e: WHATS NOT TO LIKE?
17. mai: Den gøyeste dagen i året!

lørdag 7. mai 2011

NYHETSVARSEL:hverdagshelten Svein Ludvigsen, 60 år!

Hverdagshelten Svein Ludvigsen, 60 år!
Eg hadde tenkt til å skrive dette innlegget den 5. mai, siden det e då pappsen har bursdag, men så ble eg helt nødt til å legge meg klokken ti på torsdag, så då ble det utsatt. Hvorfor, kan du spørre.. Fordi eg var så veldig trøtt. Hvis noen e interessert i mer interessant informasjon hva mine søvnvaner angår kan dere komme med direkte henvendelser, men dette e det allmennheten får vite:-)

MEN, store ting har skjedd siden sist: Svein Ludvigsen har fylt 60 år!!
Vi har alle hørt utrykket: Dette var ikkje noe å rope hurra for. I dette øyeblikk befinner vi oss i en stikk motsatt situasjon. Det er kanskje ikkje mange ting som fremkaller et hurra fra mannen i gaten (utenom ordet "hipp"), men dette gjør det i aller høyeste grad!For 60 år e definitivt noe å rope hurra for, iallefall disse 60 som vi her snakker om. Bli med på et jublende HURRA!

Mange vil omtale Svein Ludvigsen som en hverdagshelt, dette e en mann med drøssevis av talenter, evner,gaver og en stor dose engasjement. Noen vil i møte med han tenke: Snodig at en mann med så liten munn kan være så stor i munnen:-) Her kommer mer informasjon om jubilanten:
Ryktene sier at han gikk med avisen da han satt i sportsvogn. Han var bileier, båteier og hytteeier før han flyttet ut fra sin mor. Ryktene vil ha det til at med en anelse mer trenetid, skulle denne mannen prydet forsidene i verdenspressen for sine fremragende skøyteresultater i verdenstoppen.
Han er selve definisjonen på trofasthet, der han hadde ansvar for ungdomsarbeidet i Betlehem i 30 år!! Han er herlig frekk, trygg, morsom, også har han en superflott kone. Her kan han sikkert komme med noen tips for trengende, han så gull og tenkte: Her må eg satse tidlig! Dermed blinket han til en ung og naiv 16 år gammel Marianne, og hon lot seg lure:-)

Denne mannen er kronisk løsningsorientert, han har en løsning på alt. Det vil si, alt utenom hvor du skal gjøre av klærne som mamma har bedt deg om å fjerne før besøk. Sånne oppgaver kan bli veldig vanskelig, men der kommer dine svært utviklede evner til adminitrering godt med. Du kan kunsten å deligere:-)

Det e utrolig mange flere ting å si, men det får bli til en annen gang. Her har dokkar fått et lite innblikk i en stor manns liv. En helt spesiell mann, som vi håper lever i hundre år til:-) Gratulerer med overstått pappa! Vi gleder oss til å feire deg om noen uker!

PS:Eg lurte på om eg skulle legge inn et bilde av deg, men så kom eg på det med at det kunne spres og kopieres og brukes til ting det ikke var tenkt til, og i pornoindustrien. Eg tenkte at faren var så overhengene at dette ble rissikosport:-) (Eg e min fars datter, og det medfører en liten dose frekkhet:-)

tirsdag 3. mai 2011

Sykkelfall

I dag har eg hatt en episode på sykkelen. Eg har rett og stett trynt skikkelig. La meg starte fra begynnelsen: Eg satt meg på sykkelsetet i blomsterdalen, der eg kjente at føttene mine ikkje hang helt med. I løpet av turen hadde eg flere sløve og snøvlete øyeblikk, der eg nesten krasjet i noe eller noen. Da eg holdt på å sykle utfor veien rett ved Straume bro tenkte eg: "Ta deg sammen, Elisabeth! Det går faktisk an å falle på sykkel." Eg sykklet videre i et treigt tempo, og alt gikk fint, helt til eg kom til Danmarksplass. Der var det folksomt som vanlig, og plutselig dukket det opp en dame fra intet. Eg trykket inn bremsene i en bratt nedoverbakke, hvorpå eg fløy over styret og havnet foran sykkelen. Eg e jo i all hemmelighet av den oppfatning at noe av det morsomste eg vet e å se andre falle på merkelige måter, og her fikk eg smake min egen medisin. Eg så ut som en dust der eg lå, med den store bagen min som lå stødd utover over alt, fordi eg selvfølgelig hadde glemt å lukke ytterlommen. Eg hadde ikkje spesielt vondt, og fant situasjonen litt komisk, men mest flau egentlig. Det flokket seg med folk rundt meg. Eg kan jo selvfølgelig spekulere i om dette e en gjeng med folk som følger etter meg uansett kor eg går, eg har jo hørt om den typen, men et annet alternativ e at de stoppet opp da de så det som skjedde, det e veldig vanskelig å si. Uansett, en engelsktalende mann plukket opp eiendelene mine: Lipsyl, gamle kvitteringer, en til lipsyl, en hengelås snurret inn i et hårbånd, noen øredobber. Noen tok opp sykkelen for meg, andre igjen støttet meg når eg skulle reise meg opp.I Eg fikk litt lyst til å late som eg haltet, eller som om eg var skadet på en eller annen måte, fristende å skryte på seg en litt tøff idrettsskade. Også kanskje annongsere den med sånn Jack Bauer- stemme der eg enten roper kjempehøyt, eller hvisker litt sensuelt. Det ble ikkje til at eg gjennomførte noen av delene, eg sa bare et litt flaut, men høflig "takk", festet tingene mine og syklet deretter videre. Jeg syklet dermed forbi alle som hadde hjulpet meg, en etter en med et nikk og en følelse av å være alt annet enn frisk og rask:-) Jaja, noen slag må livet gi.

Eg vil gjerne benytte anledningen til å ønske et helt nytt sett med tvillinger velkommen til verden! Eg fikk treffe Johannes og Fillippa i dag, to hjerteknusere som er så fine at det gjør vondt.. Godt jobbet Linn Elise og Rune!!!